Kjære dagbok: Willem Alexanders betroelser

Kjære dagbok! I dag tok jeg med meg kona på jobb!

Hun tok med seg hatten sin. Men jeg liker henne likevel.

Vanlig dag på jobben, du vet hvordan det er. Dro med meg bruttern og svigerinna. Svigerinne hadde på seg ringbrynje, men jeg prøvde å ikke tenke så mye på det.

Okei, vi må tenke litt på dette. Prinsesse Laurentien hadde faktisk på seg ringbrynje.
¨

Men altså, vanlig dag på jobben. Kona og jeg skulle samkjøre. Vi venta på bussen.

Bussen var en skikkelig treig en, men i dag var det i det minste ingen som forsøkte å gå på før alle hadde gått av. Enhver dag det skjer, er en bra dag.

Jeg leste litt fra et dikt jeg har skrivi sjæl. Det er sånn:

ROOJSEN ER ROTE
VIOLEN ER BLAU
IK ER KONIG
HIER ER MIN FRAU

Da jeg var ferdig ventet jeg på hva de andre skulle si. Særlig kona.

Hun var sånn middels fornøyd. Men det er sånn som skjer når man tar tre pils og jazzer med gutta. Kanke forvente en ordentlig trontale, da, kan du vel? Hæ?

Hver gang jeg er på dette arrangementet drømmer jeg om at adjutantene endelig skal få satt oompa-loompaer på den verandaen over meg. De gjør det aldri. Pokker heller.

Og kona blir alltid så mistenkelig glad med en gang jeg er ferdig med å lese dikt. Det er noe muffens her.

Men nå må jeg stikke. Har et møte for å diskutere muligheten for at jeg kan få like gøye hatter som frua. Jeg har trua.